Violette lever et stille liv som gravlundsvokter i en landsby i Bourgogne. Hun vanner blomster og steller alle gravene, og vet nøyaktig hvem som ligger begravet hvor. Bare én uke i året tar hun fri, for å reise til kysten og svømme i havet. Til hverdags er den stillferdige Violette omgitt av gravstøtter, blomster, katter og sørgende, men hun omgås også den lokale sognepresten og gravlundens tre gravere. Flere ganger om dagen stikker folk innom kjøkkenet hennes for å få en kopp kaffe, litt portvin eller noen trøstende ord. Men Violette har også sin egen sorg å bære på. Hvor har det blitt av ektemannen og datteren, og hvorfor er hun så ensom?
-Slukte denne boka. Den fenget fra start. Jeg hadde jo sett at den fikk god kritikk. Rørende og gripende. Jeg ble så glad i hovedpersonen. Denne kommer jeg til å huske lenge.
-Ble fristet til å lese boka på grunn av gode anmeldelser. Derav kanskje litt høye forventinger. Jeg ble ikke så grepet av boka, så den levde ikke opp til forventningene. Men en ok bok
-En fengslende historie lenge om ei tenåringsjente som møter drømmeprinsen i utseende men uten innhold og substans. Uten å røpe for mye havner hun etterhvert som assistent på en gravlund med riktig trivelige mennesker. I Frankrike er det visstnok ganske vanlig å trekke på skuldera om noen har en på si, dette gjelder for presidenter og ellers. Det ble litt mye om flere rundbrennere etterhvert både i live og etter døden. Skuffende slutt.
-En fengslende historie lenge om ei tenåringsjente som møter drømmeprinsen i utseende men uten innhold og substans. Uten å røpe for mye havner hun etterhvert som assistent på en gravlund med riktig trivelige mennesker. I Frankrike er det visstnok ganske vanlig å trekke på skuldera om noen har en på si, dette gjelder for presidenter og ellers. Det ble litt mye om flere rundbrennere etterhvert både i live og etter døden. Skuffende slutt.
