Hvordan opplever man livet når man vet man er på vei inn i alderdommen, og likevel føler seg ung, med minner som vever seg inn i synsfeltet og vekker tanker og følelser som blander seg med de man har i sitt eget liv akkurat nå? Det er 48 år siden Ketil Bjørnstad kom ut med sin siste diktsamling, året etter debuten med Alene ut i 1972, som kom i tre opplag. I Bergens Tidene skrev forfatteren Finn Bjørnseth: «Det er et mirakel, og man griper seg i å beklage at en slik begavelse er henvist til vårt snevre norske språkområde. Det er slike hendelser som gjør anmelderlivet verdt å leve!» Om oppfølgeren Nærmere skrev Brita Polland i Morgenbladet: «... en diktsamling med usedvanlig mange gode dikt ... Jeg vil ønske denne boken mange lesere.» Båt på fjorden er en direkte fortsettelse av Bjørnstads lyriske prosjekt fra den gang. De fleste av tekstene er helt nye, men det finnes også enkelte tekster som går helt tilbake til syttitallet, og som er blitt bearbeidet gjennom årene. Noen få er også tonsatt. Mange motiver er gjenkjennbare for lesere som har fulgt Verden som var min-sekstetten. Her er dikt om egen usikkerhet, om famling, skuffelser og forventning. Men også dikt om begjær, triumf og plutselige gleder, om Dvoraks cellokonsert, Paris, Hemingway, døden og Sunnhordland. Og et hyllingsdikt til den unge alpinisten Kajsa Vickhoff Lie.
