Edward Said slo gjennom med "Orientalismen" i 1978 og har siden skrevet en rekke bøker om hvordan den vestlige og arabiske kulturen krysses og blandes med hverandre. I tillegg har han også vært musikkritiker gjennom flere år, og i denne boken skriver han om musikerens rolle, og vektlegger utøverens utsatte posisjon. Said ser på forholdet mellom musikk- og idrettsprestasjoner, mellom kontemplasjon og opptreden og mellom utøver og publikum. Her er en rekke noteeksempler fra Beethoven til Boulez. Said skriver om forholdet mellom tekst og tolkning (partitur, notasjon, transkripsjon og interpretasjon) og mellom amatør og profesjonell. Han har en mening om Wagners programmatiske musikk, Paul de Mans antatte fascisme-sympatier og Rushdies provokative romaner. Og tanker om Adornos kulturteori. Men fremfor alt kritiserer Said europeernes eurosentrisme, i musikken så vel som i musikkritikken.
Vi har ikke å gjøre med skillet mellom kunst eller teori på den ene siden og liv på den andre, men snarere med den forbindelsen som finnes mellom dem, en forbindelse som både er sterk, alminnelig akseptert og basert på erfaring (...) disse to sfærene av menneskelig aktivitet eksisterer side om side, de lever sammen, de er sammen.
Å tenke omkring musikk og kulturell eksotisme i siste halvdel av attenhundretallet (Verdi, Bizet, Wagner, Saint-Saëns osv.) eller omkring musikk og politikk på henholdsvis sekstenhundretallet og nittenhundretallet (Monteverdi, Schönberg, jazz og rockekulturen) innebærer derfor at man kartlegger et helt sett av politiske og sosiale engasjementer, slektskap og overskridelser, og ingen av disse kan uten videre reduseres til ren og skjær isolasjon eller til en refleksjon over den brutale virkeligheten.
