Stormens søster er den andre boken i den spennende og fascinerende serien om De syv søstre - og handlingen lagt til Norge. Ally er en dyktig seiler og skal konkurrere i en av verdens mest utfordrende regattaer når hun får beskjed om adoptivfarens brå og mystiske død. I hui og hast reiser hun tilbake til barndomshjemmet, det vakre slottet ved Genevesjøen, for å treffe sine søstre. Hun har også, uten at søstrene vet det, innledet et kjærlighetsforhold. I etterkant av de opprørende hendelsene forlater Ally sjølivet for å følge sporene adoptivfaren har etterlatt henne slik at hun kan finne tilbake til sitt biologiske opphav. Sporene fører henne til Norge, og her oppdager hun at hennes egen historie er nært knyttet historien til en ung og ukjent sangerinne, Anna Landvik. Hun levde for over hundre år siden og var med i den første oppsetningen av Ibsens Peer Gynt, til Griegs berømte musikk. Vi får ta del i Annas dramatiske reise fra en liten bygd i Telemark, via Christiania og videre ut i verden.
-Idéen bak serien er tiltalende da det er en bokserie om 6 søstre som er adoptert fra 6 forskjellige steder i verden. Disse skal finne sine aner i hver sin bok. Bøkene er lettleste og for så vidt interessante, men man sitter igjen med mange spørsmål i etterkant. Forfatteren sier at disse skal konkluderes i løpet av de neste 5 bøkene, så det gjenstår jo å se. Bøkene er skrevet slik at de skal kunne stå for seg selv, men det er hensiktsmessig og lese dem i rekkefølge ville jeg tro. Denne boken er litt ekstra artig for oss nordmenn da handlingen er satt mye til Oslo og Bergen. Allikevel er det ting jeg ikke likte ved denne og for så vidt forrige bok. Jeg synes det er naturlig at dersom man er adoptert og leter etter sine aner, vil lete i foreldregenerasjonen. I bøkene så langt er det oldeforeldre og tippoldeforeldregenerasjonene som har hovedfokus. Foreldre og besteforeldre blir mindre vektlagt, og forfatteren har skrevet detaljert om den liten del av forfedrenes liv, for så å 'spole fremover i full fart' og knapt nok nevne de mer relevante generasjonene. I tillegg følte jeg at alle dialogene bar preg av at de var skrevet av samme person. Det er de jo også, men det jeg mener er at man får inntrykk av at alle karakterene har nøyaktig samme personlighet/karaktertrekk. Det virker som at i disse bøkene så er alle like høflige, hyggelige, vennlige, omsorgsfulle etc. Selv de 'usympatiske' menneskene viser etterhvert de samme varme egenskapene. I tillegg er nordmenn beskrevet som at deres typiske utseende er lyse med rødblondt hår. Noe jeg synes er underlig da det jo er stor variasjon i utseende når det gjelder den norske befolkningen og jeg kan ikke si at rødblonde dominerer noe (ikke at det hadde vært noe galt). Men dette er lettleste bøker som på mange måter fenger. Jeg er nysgjerrig nok til å ville lese bok 3, men håper her at man ser en større variasjon i karakterene.
