Allerede i 1913 rettet den pur unge Pär Lagerkvist kraftige anklager mot kunstens og litteraturens utøvere og mente de hadde forfalt til ren dekorasjons- og skribentvirksomhet. Billedkunsten og litteraturen kunne derfor lære mye av kubismen og den islandske sagadiktningen. I disse stiliserte, jordnære og enkle arkitektoniske komposisjonene så Lagerkvist en dypere liggende kunstnerisk innsikt, som overført til vårt århundre var I stand til å formidle det kaos av følelser og konflikter som det moderne menneske sto overfor.
Lagerkvist hevder at det er i Strindbergs siste skuespill man kan finne et nytt fundament for den fremtidige teaterkunst.