I Debatten om dekadansen i Norge 1890-1896 sto Ibsens kvinneskikkelser sentralt. Forfatteren viser at dekadanse er ikke bare var et skjønnlitterært fenomen, men sto i forbindelse med det «abnorme» i psykiatrisk, juridisk, politisk og moralsk forstand. Det «abnorme» var knyttet til darwinismens og utviklings.lærens begreper om degenerasjon og atavisme. For mye utdannelse ville føre til degenerasjon hos kvinnen, slik at hun ble uegnet som mor og fødte vanskapte barn. Kvinnelige studenter skapte mer politisk radikalisme, nihilisme og anarkisme. Kvinnens hjerne var på samme nivå som primitive folkeslags. Dekadanse impliserte dermed både anti-feminisme og rasisme «Fin-de-siècle» forbandt den «abnorme» kvinnen hos Ibsen med dekadansen.
